Barneloven

Lov om barn og foreldre (Barneloven) gjelder for barn og unge under 18 år og regulerer blant annet foreldrenes plikter og funksjoner overfor barna og barnas rettigheter i forhold til foreldrene.

Loven er inndelt i mange kapitler som blant annet har bestemmelser om fastsetting av farskap, bestemmelser om foreldreansvar og daglig omsorg, gjensidig samværsrett for barn og foreldre og foreldres underholdsplikt overfor barna sine. Mange av bestemmelsene regulerer rettigheter og plikter når foreldrene ikke bor sammen, for eksempel når de er separert eller skilt. Nedenfor har vi tatt for oss det som er mest aktuelt i forbindelse med en separasjon eller skilsmisse.

Når foreldrene lever hver for seg
Barneloven åpner for at foreldrene kan ha foreldreansvaret sammen selv om de lever hver for seg. Er dette ikke mulig, for eksempel fordi foreldrene ikke kan samarbeide, kan det bestemmes at bare den ene skal ha foreldreansvaret. Der foreldrene ikke lever sammen, må det også bestemmes hvem barna skal bo fast hos. Blir foreldrene ikke enig i disse viktige spørsmålene, må myndighetene, vanligvis en domstol, ta avgjørelsen. Er barna under 16 år, skal mekling mellom foreldrene være forsøkt før sak kan reises for retten. Dommeren skal snakke med barnet eller den unge før saken avgjøres. Avgjørelsen skal alltid rette seg etter det som er best for barnet eller den unge. Det er bare foreldrene som kan reise sak for retten. Den unge selv har ikke denne adgangen.

Du har krav på omsorg
Barneloven bestemmer hva som er innholdet i foreldreansvaret (§ 30): Barn og unge har krav på omsorg og omtanke fra foreldrene. De har plikt og rett til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold, når barnet ikke kan bestemme selv. Foreldrene har plikt til å gi barn og unge forsvarlig 'oppdragelse' og forsørgelse, og skal sørge for at den unge får skolegang og utdanning i samsvar med evner og interesser. Foreldrene skal alltid ha barnas interesser og behov for øye i sin oppdragelse. Barneloven forbyr bruk av vold (slag m.v.) eller annen skadelig og krenkende behandling som 'oppdragelsesmetode'. Dette er en bestemmelse som ble vedtatt så sent som i 1987. Alvorlig overtredelse er straffbar, og kan dessuten føre til at barnevernet må gjøre inngrep overfor familien.

Barnet skal bli hørt
Barneloven fastslår at foreldrene skal gi barnet stadig større selvbestemmelsesrett med alderen (§ 33). Etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal foreldrene høre hva barnet har å si før de tar avgjørelse om personlige forhold for barnet. De skal legge vekt på hva barnet mener. Loven bestemmer at når barnet er fylt 7 år, skal det alltid få si sin mening før det tas avgjørelse om personlige forhold, for eksempel hvem av foreldrene barnet skal bo hos hvis de lever hver for seg. Også en offentlig myndighet, som regel en domstol, som skal avgjøre en sak som gjelder barnet, skal høre barnets mening før de avgjør saken. Er barnet fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet selv mener (§ 31). Jo eldre barnet blir, jo sterkere grunner skal til før det kan bestemmes at barnet skal bo hos en annen av foreldrene enn barnet selv ønsker.

Barn har rett til samvær med foreldrene
Barneloven fastslår som et viktig prinsipp at barn har rett til samvær med begge foreldrene selv om de lever hver for seg. Foreldrene har et gjensidig ansvar for at barnets samværsrett blir oppfylt (§ 44).

Dersom foreldrene, i samråd med barnet eller den unge selv, ikke kan bli enig om hvor ofte eller lenge det skal være samvær, eller hvordan samværet skal organiseres, kan hver av foreldrene kreve at myndighetene, som regel en domstol, avgjør saken. Barnet eller den unge selv kan ikke reise en slik sak. Som ved sak om foreldreansvar eller daglig omsorg skal mekling skal være prøvd hvis barna er under 16 år. På samme måte skal retten høre hva barnet eller den unge har å si før de avgjør saken. Når barnet har fylt 7 år skal det få si sin mening før det blir tatt avgjørelse om personlige forhold for barnet. Bl.a. om hvem av foreldrene det skal bo hos. Når barnet er fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet selv ønsker. En avgjørelse om samvær skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet eller den unge, ikke hva foreldrene ønsker. Jo eldre du blir, jo sterkere grunner skal det til for å beslutte en samværsordning du ikke ønsker, eller ta fra deg et samvær som du helst ønsker å fortsette.

Forsørgerplikt – til du er 18 år
Foreldrene (eller andre som eventuelt har fått foreldreansvaret) har plikt til å forsørge deg økonomisk til du fyller 18 år (§ 51). Dette gjelder både daglig forsørgelse og utgifter til skolegang. Lever foreldrene dine hver for seg, har den du ikke bor sammen med plikt til å betale faste underholdsbidrag til den som har omsorgen for deg (§ 52).

Den av foreldrene du ikke bor sammen med kan pålegges særlige bidrag hvis det oppstår spesielt store utgifter (§ 52). Praktiske eksempler er ekstra bidrag til konfirmasjon, briller og tannregulering.

Barneloven bestemmer at dersom du etter at du har fylt 18 år vil 'fortsette slik skolegang som må regnes som vanlig', har du krav bidrag inntil du har avsluttet skolen (§ 53). I praksis betyr dette at du som hovedregel har krav på forsørgelse inntil du har avsluttet videregående skole, dersom dette ikke ville være urimelig ut fra dine foreldres økonomiske stilling. I praksis er det svært sjelden at det blir pålagt foreldrene bidrag etter at den unge er fylt 20 år. Til universitets- eller høgskoleutdanning kan den unge normalt ikke regne med at foreldrene vil bli pålagt bidrag. Men det er selvfølgelig ingen ting i veien at foreldrene på frivillig basis deltar i finansieringen av den unges studier!