Konsekvenser for barnet
Det å skilles representerer i dag en svært vanlig måte
å omorganisere familielivet på. Det er fortsatt for mange
en krevende og ofte smertefull omstilling, men for de fleste er det likevel
ikke lenger en vedvarende katastrofe. Man kan nesten si at dess mer skilsmissen
oppleves som en katastrofe, dess større er mulighetene for at den
kan bli det. Dess mer foreldrene ser det som en naturlig og nødvendig
- om enn vanskelig - omorganisering av familielivet, dess mindre katastrofalt
blir det - både for voksne og barn.
Vi skal huske på at når en slik omorganisering er nødvendig,
så er det som regel alltid til noe bedre for alle parter.
Men skilsmisse er en stor påkjenning
for barn allikevel ?
Det avhenger nok mye av hvor stor påkjenning det er for foreldrene.
Dersom barnet tenker at skilsmisse betyr noe på linje med å
bli hjemløs - kanskje mer eller mindre miste en av foreldrene,
er det ikke til å undres over at det er skremmende.
Dersom skilsmisse derimot betyr en annen måte å ordne familielivet
på, ja, - så er saken en helt annen. I vårt samfunn
trekker vi dessverre med oss noen nokså katastrofeaktige forestillinger
om skilsmisse. skilsmisse fremstår, fremstilles og føles
ofte som slutten på familielivet - i stedet for en nødvendig
omorganisering av måten å være sammen på. skilsmissen
er derfor vanligvis - like mye for barna som for foreldrene - en svær
omstilling, og de fleste barn viser stressreaksjoner i en eller annen
form i forbindelse med at en av foreldrene flytter ut. De kan bli sinte,
vise tristhet eller utrygghet i en periode. Men alt avhenger som sagt
av hvordan foreldrene ser på sin egen skilsmisse.
Men dersom foreldrene kriger seg i mellom
?
Man skilles jo ikke så sjelden nettopp fordi man ikke får
til å samarbeide og ikke trives så godt sammen. Dersom foreldrene
kriger seg i mellom - som man jo ofte gjør i en slik situasjon
- så vil dette lett være til hinder for et godt og koordinert
foreldresamarbeid. For ikke å snakke om dersom en av foreldrene
lar seg friste til å bruke barna som ammunisjon i krigen med den
tidligere ektefellen. Det er naturligvis leit og forvirrende for barna.
Hva kan man gjøre da ?
Hvis det gjelder en selv kan man slutte med det.
Hvis man føler det gjelder den andre parten må man drøfte
det med vedkommende.
Greier foreldrene ikke å finne ut dette på egen hånd
kan de naturligvis også oppsøke frivillig mekling ved et
familievernkontor. Der vil de få hjelp til dette av folk som er
vant til å bistå i slike situasjoner.
Det skadelige er ikke det at foreldrene skilles, det skadelige er
å leve i en krigssone.
|
