Barnet i skilsmissen

Et samlivsbrudd er ikke barnets valg og vil prege barnet.

En skilsmisse kan være en belastning eller en lettelse, alt ettersom hva det er som ligger til grunn for oppbruddet. Ofte er skilsmissen begge deler på en gang – en lettelse fordi man endelig har tatt det vanskelige valget, og en belastning fordi det innebærer å bryte med det kjente.

Det er fortsatt for mange en krevende og ofte smertefull omstilling, men for de fleste er det likevel ikke lenger en vedvarende katastrofe. Man kan nesten si at dess mer skilsmissen oppleves som en katastrofe, dess større er mulighetene for at den kan bli det. Dess mer foreldrene ser det som en naturlig og nødvendig - om enn vanskelig omorganisering av familielivet, dess mindre katastrofalt blir det - både for voksne og barn.

Det er vanskelig å tallfeste hvor skadelig et brudd mellom foreldrene er for barna. Men at barna preges når mamma og pappa går hvert til sitt, er det ikke tvil om. Selv ikke i sakene hvor skilsmisse er det beste for barna. Barn vil uansett oppleve forandringen som opprivende, - selv i de tilfellene hvor familiesituasjonen har vært preget av krangling og uvennskap, og også vold mellom foreldrene. Når foreldre skilles, medfører det både følelsesmessige og praktiske utfordringer for barna. Hvor stor belastningen er på barnet varierer fra barn til barn.

Ikke barnas valg

Det er liten tvil om at et samlivsbrudd preger barna, noen få reagerer med lettelse, men de fleste med sorg. Uansett hvor oppmerksomme, bevisste og flinke foreldre måtte være, er aldri bruddet barnas valg - de er bare med på kjøpet.

Mange mener at det aldri er lett å unngå at barna preges og tar skade av at foreldrene flytter fra hverandre. De aller fleste barn ønsker at mamma og pappa bor i samme hus. Det er det mest praktiske og skaper den letteste hverdagen for barna.

Men det er to viktige forhold som avgjør skadeomfanget hos barn når foreldrene velger å gå hver sin vei:

  1. Foreldrenes evne til samarbeid etter at de har flyttet fra hverandre.
  2. At de ikke bruker barna mot den andre parten.

Hvor stor påkjenning er skilsmissen for barnet ?

Det avhenger nok mye av hvor stor påkjenning det er for foreldrene. Dersom barnet tenker at skilsmisse betyr noe på linje med å bli hjemløs - kanskje mer eller mindre miste en av foreldrene, er det ikke til å undres over at det er skremmende.

Dersom skilsmisse derimot betyr en annen måte å ordne familielivet på, ja, - så er saken en helt annen. I vårt samfunn trekker vi dessverre med oss noen nokså katastrofeaktige forestillinger om skilsmisse. Skilsmisse fremstår, fremstilles og føles ofte som slutten på familielivet - i stedet for en nødvendig omorganisering av måten å være sammen på. Skilsmissen er derfor vanligvis en like svær omstilling for barna som foreldrene, og de fleste barn viser stressreaksjoner i en eller annen form i forbindelse med at en av foreldrene flytter ut. De kan bli sinte, vise tristhet eller utrygghet i en periode.

Men dersom foreldrene kriger seg i mellom ?

Man skilles jo ikke så sjelden nettopp fordi man ikke får til å samarbeide og ikke trives så godt sammen. Dersom foreldrene kriger seg i mellom, som man jo ofte gjør i en slik situasjon, så vil dette lett være til hinder for et godt og koordinert foreldresamarbeid.

Hvis krigen fortsetter, eller kontakten mellom foreldrene blir dårlig og barna befinner seg i et minefelt, rammes de hardt. Ofte blandes foreldrenes vonde følelser inn i praktiske og økonomiske forhold. Klarer man å samarbeide, og ikke bruke barna som ammunisjon, er prognosen god og skadeomfanget betydelig mindre!.

Greier foreldrene ikke å ordne dette på egen hånd kan de oppsøke frivillig mekling ved et familievernkontor. Der vil de få hjelp av folk som er vant til å bistå i slike situasjoner.

Det skadelige er ikke det at foreldrene skilles, det skadelige er å leve i en krigssone.

To hjem - hva nå ?

Når skilsmissen er et faktum, og barna får to bosteder som begge skal kalles «hjem», er det nødvendig at mamma og pappa tilrettelegger for dette.

Det er viktig å ta med barna på råd og lytte til ønskene deres helt til de er myndige, være fri til å snakke om hva de gjør i det ene hjemmet til den andre forelderen og motsatt. La barna innrede sitt nye rom. Barn er jo også heldigvis positive, små mennesker og takler omskiftninger.

Utålmodige foreldre - nytt parforhold ?

Det finnes mange utålmodige foreldre, noen kan ikke fort nok få etablert seg på nytt, eller vil introdusere en ny partner inn på barnas og familiens arena. Det er ikke spesielt strategisk i forhold til den andre, og det er ikke å ta barna på alvor. Barn trenger tid til å være sammen med foreldrene, tilpasse seg en ny situasjon og få sørge over skilsmissen.

 

Go to top