At pappa og mamma skal skilles er de fleste barns store skrekk. 

De færreste foreldre og par tar lett på å utsette barn for en skilsmisse. Foreldre ønsker normalt det beste for sine barn, og de fleste er bekymret for i hvilken grad en skilsmisse vil skade barna. 

Et samlivsbrudd/skilsmisse er for mange en krevende og ofte smertefull omstilling, men kanskje allikevel ikke lenger en fullstendig katastrofe. Dess mer skilsmissen oppleves som en katastrofe, dess større er mulighetene for at den kan bli det. Hvis heller foreldrene ser det som en naturlig og nødvendig, om enn vanskelig omorganisering av familielivet, dess mindre katastrofalt blir det både for de voksne og barna. 

Ikke se på en skilsmisse som slutten på familielivet, - men heller en omorganisering av måten å være sammen på!

Ikke barnas valg

At barna preges når mamma og pappa går hvert til sitt, er det ikke tvil om. De aller fleste barn ønsker jo at mamma og pappa bor i samme hus. Det er det mest praktiske og skaper den letteste hverdagen for barna. En skilsmisse vil medføre både følelsesmessige og praktiske utfordringer for barna. Noen få barn kan reagere med lettelse, men de fleste reagerer med sorg. Barn vil uansett oppleve forandringen som opprivende, - selv i de tilfellene hvor familiesituasjonen har vært preget av krangling og uvennskap, og også vold mellom foreldrene. Hvor stor belastningen med en skilsmisse er på barnet varierer fra barn til barn.

Husk at bruddet aldri er barnas valg - de er bare med på kjøpet!

Viktige forhold som avgjør skadeomfanget hos barn når foreldrene velger å gå hver sin vei
  1. Foreldrenes evne til samarbeid etter at de har flyttet fra hverandre.
  2. At de ikke bruker barna mot den andre parten.

Hvor stor påkjenning er skilsmissen for barnet ?

Det avhenger nok mye av hvor stor påkjenning det er for foreldrene. Dersom barnet tenker at skilsmisse betyr noe på linje med å bli hjemløs - kanskje mer eller mindre miste en av foreldrene, er det ikke til å undres over at det er skremmende.

I vårt samfunn trekker vi dessverre med oss noen nokså katastrofeaktige forestillinger om skilsmisse hvor skilsmisse ofte fremstår, fremstilles og føles som slutten på familielivet - i stedet for en nødvendig omorganisering av måten å være sammen på. Skilsmissen blir da en like svær omstilling for barna som foreldrene, og de fleste barn kan typisk vise stressreaksjoner i en eller annen form ved f.eks. å bli sinte, vise tristhet eller utrygghet i en periode.

Hva hvis foreldrene kriger seg i mellom ?

Man skilles jo ikke så sjelden nettopp fordi man ikke får til å samarbeide og ikke trives så godt sammen. Dersom foreldrene kriger seg i mellom, som man jo ofte gjør i en slik situasjon, så vil dette fort bli til hinder for et godt foreldresamarbeid. Hvis kontakten mellom foreldrene blir så dårlig, vil barna befinne seg i et minefelt og da rammes de hardt. Ofte blandes foreldrenes vonde følelser inn i praktiske og økonomiske forhold. Klarer man å samarbeide, og ikke bruke barna som ammunisjon, er prognosen god og skadeomfanget betydelig mindre!

Det skadelige er ikke det at foreldrene skilles, det skadelige er å leve i en krigssone.

To hjem - hva nå ?

Når skilsmissen er et faktum, og barna får to bosteder som begge skal kalles «hjem», er det nødvendig at mamma og pappa tilrettelegger for dette.

Det er viktig å ta med barna på råd og lytte til ønskene deres helt til de er myndige, være fri til å snakke om hva de gjør i det ene hjemmet til den andre forelderen og motsatt. La barna innrede sitt nye rom. Barn er jo også heldigvis positive, små mennesker og takler omskiftninger.

Utålmodige foreldre - nytt parforhold ?

Det finnes mange utålmodige foreldre, noen kan ikke fort nok få etablert seg på nytt, eller vil introdusere en ny partner inn på barnas og familiens arena. Det er ikke spesielt strategisk i forhold til den andre, og det er ikke å ta barna på alvor. Barn trenger tid til å være sammen med foreldrene, tilpasse seg en ny situasjon og få sørge over skilsmissen.

 

Go to top