At en forelder sier fra seg foreldreansvaret kan ha mange ulike grunner.
Den andre forelderen er for eksempel fraværende eller foreldrekonflikten har gjort det vanskelig å samarbeide. Andre typiske tilfeller der man gjerne ønsker å ha foreldreansvaret alene, er i situasjoner hvor det kan være problematisk å få tak i den andre når man skal få pass til barnet slik at man gjentatte ganger må få nødpass, eller vil få problemer med reiser til utlandet. Det kan også være tilfeller der man ikke vet hvor den andre av foreldrene befinner seg, eller denne har flyttet utenlands og har rett og slett meldt seg ut av barnets liv.
I slike tilfeller kan foreldrene selv avtale at bare den ene forelderen skal ha foreldreansvaret. Den andre forelderen må da si fra seg foreldreansvaret.
Men, hvis man imidlertid havner i en situasjon hvor den andre forelderen ikke ønsker å si fra seg foreldreansvaret, må spørsmålet om foreldreansvar bringes for retten. Retten må da ta stilling til om foreldrene skal fortsette å ha delt foreldreansvar eller om den ene skal fratas foreldreansvar. Rettens avgjørelse skal rette seg etter det som er best for barnet, jf. barneloven § 48.
Foreldre som er separert eller har vært igjennom en skilsmisse, kan selv avtale at den ene av dem skal ha foreldreansvaret for deres felles barn.
Så lenge foreldrene er gifte med hverandre, kan ikke den ene si fra seg foreldreansvaret.
Hvilket foreldreansvar som er registrert på et barn, vil det finnes opplysninger om i Folkeregisteret.
Underholdsplikten påhviler uansett begge foreldre, uavhengig av hvem som har foreldreansvaret. Utgiftene til forsørgelsen av barnet vil begge foreldre være ansvarlige for, selv om den ene ikke har foreldreansvaret.
For å kunne frasi seg foreldreansvaret med rettslige virkning, må begge foreldre skrive under på en melding som meldes til Skattekontoret.
Hva innebærer det i praksis å ikke ha foreldreansvar?
Ved å ikke ha foreldreansvar betyr det at den foreldren som har foreldreansvaret alene kan ta viktige beslutninger for barnet på egen hånd uten samtykke fra den andre foreldren. Dette kan bl.a. være ved utstedelse av pass til barnet eller f.eks. valg av skole. I tillegg kan man flytte til utlandet uten å måtte innhente den andre forelderens samtykke.
Retten til samvær er i utgangspunktet uavhengig av om en forelder tar del i foreldreansvaret eller ikke. Samværets omfang vil bero på en vurdering av hva som er "best for barnet".
Når den ene foreldren har foreldreansvaret alene, skal denne gi den andre forelderen opplysninger om barnet "når det blir bedt om det". Retten til opplysninger inntrer altså først når forelderen ber om det, jf. barneloven § 47. Den som har foreldreansvaret har dermed ingen plikt til å holde den andre løpende orientert om forhold som gjelder barnet.
Den av foreldrene som ikke tar del i foreldreansvaret har rett til opplysninger om barnet fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen og politi, jf. barneloven § 47. Med "helse- og sosialvesen" omfattes informasjon fra barnevern og trygdekontor. Retten til opplysninger gjelder frem til barnet har fylt 18 år.
Selv om en forelder i utgangspunktet har rett til opplysninger som nevnt ovenfor, gjelder enkelte unntak: Retten kan ikke gjøres gjeldende for opplysninger som er taushetsbelagte overfor foreldrene. Det kan for eksempel være samtaler barnet har hatt med helsesøster.
Opplysninger kan nektes å gis ut hvis det kan være til "skade for barnet", jf. § 47 første ledd, siste punktum.