Samværssabotasje er når avtalt eller fastsatt samvær ikke gjennomføres, og det ikke foreligger gode grunner for at samværet ikke gjennomføres.

Etter barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3 har barn rett til kontakt med begge sine foreldre, selv om foreldrene ikke bor sammen. Dette gjelder så fremt kontakt med begge foreldre vil være til barnets beste. Barneloven § 42 gjennomfører denne rettigheten i norsk rett.

Det er ikke alltid at en samværsordning fungerer slik den skal. Det kan være at partene er i konflikt, og bostedsforelderen ikke leverer barnet til avtalt eller fastsatt tid, eller samværsforelderen ikke møter eller stiller opp i henhold til ordningen. 

Barneloven og tvangsfullbyrdelsesloven har derfor regler som har til formål å sikre etterlevelse av avgjørelser eller rettsforlik om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Barneloven og rettspraksis sanksjonerer samværssabotasje. Tvangsmidlene er forskjellig avhengig av om det er foreldreansvaret, fast bosted eller samværsretten som må tvangsfullbyrdes fordi en av foreldrene ikke etterlever avgjørelsen.

HUSK: Barn og foreldre har en lovfestet rett til samvær med hverandre!

 

Tvangsfullbyrdelse / tvangsbot

Hvis en dom eller et rettsforlik om samværsrett ikke blir overholdt, kan den forelderen som har rett til samvær kreve at den andre forelderen skal betale en tvangsmulkt (bot) for hver gang han/hun ikke får ha samvær med barnet. Mulkten tilfaller statskassen.

Dersom en dom eller et rettsforlik om fast bosted ikke overholdes, kan man som et alternativ til tvangsmulkt be om at barnet overleveres til den forelderen som barnet skal bo fast hos.

Det skal ikke fastsettes tvangsbot når oppfyllingen av samværsretten er umulig!

Det er viktig at reglene om tvangsbot ikke rammer barnet, på den måten at bostedforelderen «tvinges» til å sende barnet på samvær når samværet anses som umulig fordi samværet utgjør en stor belastning for barnet.

Retten skal ikke beslutte tvangsbøter dersom det vil være umulig å gjennomføre samværsretten, jf. barneloven § 65 tredje ledd. Bestemmelsen ble endret ved lov 31. mars 2017 nr. 13 (i kraft 1. januar 2018). Lovgiver ønsket å tydeliggjøre unntaket for umulighet. Bestemmelsen lyder slik:

Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.

 

 Begjæring om tvangsfullbyrdelse sendes tingretten i den rettskretsen saksøkte bor.

 

Go to top