Hvilken rolle skal partneren ha i forhold til barnet?
Nedenfor er en artikkel av samlivsrådgiver Solveig E. Vennesland.
Når mor og far får nye kjærester
Kjærligheten tror alt, håper alt og tilgir alt, heter det. Og slik kan det selvfølgelig virke for to foreldre også, selv om de har både barn og x-er fra før. Forelskelse og kjæresteforhold er deilig. Men barna opplever vanligvis slike nye kjærlighetsforhold som vanskelige og uønskede.
Flertallet av enslige foreldre får nye kjærester
De fleste som forlater et ekteskap eller samboerskap drømmer om å finne en ny partner. Mange går raskt inn i nye forhold, ofte med partnere som også nylig er blitt alene. De finner hverandre over felles skjebne fra tidligere samliv som ikke holdt. Men fra elendighetsfortellingene kan det spire på nytt - og så blir et nytt parforhold til. Menn er som regel raskere ute med å jakte på en ny partner enn kvinner er.
Skal det holdes hemmelig for barna?
Nei. Mange foreldre har brent seg på det. Og barna kan føle seg lurt.
I begynnelsen av stevnemøtene mamma hadde med den nye mannen, var det ingen som oppdaget det. Etter en tid med unnskyldninger om for mye overtid på jobben, helgekurs og mentalt fravær fra barn, hjem og familie, begynner det å brenne rundt den forelskede mammaen. Barna og barnas pappa forstår at det må være en ny kjæreste på gang for mamma. Det virker som om mamma har fått noe nytt å være glad for. Så kommer avsløringen for en dag. For noen blir det å stå til rette for egne barn for å ha løyet om en ny kjæreste. Det er flaut og pinlig. Det kan også være veldig tungt for barn å holde på hemmeligheter om foreldrenes kjæresteforhold, når foreldre ber barna om å bevare nyheten om en kjæreste for seg selv. Skal barna vite det før den andre foreldren? Søsken kan betro seg til hverandre. Og gode besteforeldre kan bety mye for sine barnebarn i vanskelige tider.
Hvordan introdusere nye kjærester?
Skikkelig informasjon om nyheten
Den av foreldrene (eller begge) som har fått ny kjæreste, er den som skal fortelle sine barn om saken. Mange tør ikke det, fordi de er redde for barnas reaksjoner, at de skal bli sinte og kanskje avvise foreldrene, eller bli triste og gråte og lukke seg inne. Eller de tror ikke de klarer å få forklart barna det som er viktig. Når foreldre får vite at tydelige og rene beskjeder om nyheten ikke vil forverre saken, men heller føre til åpenhet og god kontakt med barna, viser det seg at selv den stilleste far får sagt det han vil. Foreldre som kjenner barna sine godt, vil også langt på vei kunne forestille seg hvordan barna vil reagere på at foreldrene får ny kjæreste. De forstår at det kan være vanskelig for barna å vende seg til nyheten.
Barnas reaksjoner
For barn er det viktigste at foreldrene deres er venner. Hvis introduksjon av nye kjærester kommer samtidig med foreldrenes samlivsbrudd, eller enda verre, mens foreldrene fortsatt bor sammen og ikke har annonsert noe brudd, kan nyheten utløse mye forvirring, sorg og sinne hos barna. Barna vil ofte først tenke på den av foreldrene som nå blir sveket og forlatt til fordel for den nye. Den nye stjeler på en måte plassen til mamma /pappa. Det vekker motstand og sorg. Mange barn føler at de må hjelpe de voksne. Store barn kan tale sine foreldre midt imot og nesten sloss for familien sin. Mange begynner å synes synd på den av foreldrene som er blitt alene. Tanken på at det er deres (barnas) skyld dukker opp. Det finnes mange barn som blir trøstere og bærere av sine foreldres liv.
Barn tenker fort på de praktiske følgene: Når pappa flytter til ny dame, hvor skal jeg bo? Skal mamma også flytte? Mister jeg pappa? Lillebror og jeg vil ikke flytte, men.........?
Foreldre må være forberedt på at barna ikke vil være på samme følelsesmessige nivå som de selv er i denne første tiden. Barna trenger tid og nær kontakt med foreldrene (uten den nye kjæresten) for å fordøye og etter hvert akseptere at familien deres nå omstrukturerer seg. Det er de voksnes valg. Barna må følge med. Og det kan gjøre så vondt.
Bruk tid
Det burde være en selvfølge å gi barna tid til å vende seg til at foreldrene har fått ny kjæreste. Men slik resonnerer ikke alltid de nyforelskede. De er i lykkerus selv og håper barna skal smittes av foreldrens glede. Det er lett å glemme at barna mest tenker på den andre foreldren sin og kanskje sørger over situasjonen.
Husk at barn reagerer med følelser og tanker fra sitt ståsted og ut fra sin alder, ikke ut fra de voksnes. Det er ikke gjort på en helg eller en uke for barn å bli kjent med og akseptere mammas eller pappas nye partner. En forsiktig tilnærming med å hilse og snuse på hverandre, kjenne etter hva en liker og ikke liker hos den nye, og øve seg i snakke sammen må komme i en naturlig rekkefølge på barnas premisser. Det er viktig å huske på at barna ofte har mer enn nok med å fastholde god kontakt og tillit til sine egne foreldre, søsken og familie etter samlivsbruddet. Å få kontakt og tillit til foreldrenes nye kjærester kommer på toppen av dette.
Hvilken rolle skal den nye kjæresten ha ovenfor barna?
De nye er først og fremst kjærestene til mamma eller pappa, og kan ikke erstatte barnas egne foreldre. Når partene har etablert seg i felles bolig blir kjæresten husmor eller husfar på linje med sin partner, og en som setter grenser og rammer for livet i huset sammen med barnas egen forelder. Å utvikle vennskap med barnet er kjærestens viktigste mål og viktigste rolle.
Foreldrene må lage avtaler.
Det er foreldrene som må lage avtaler om når barna skal være samme med sin mamma og med sin pappa. Det er ikke den nye kjærestens oppgave. Og det er ikke barnas jobb å megle mellom foreldrene sine.
Foreldre kan heller ikke nekte hverandre å ha barna sine med inn i nye forhold. Men det må skje over tid og på barnas premisser. Bitre og forlatte foreldre kan drive det langt i bruke barna som påskudd for å hindre samvær. Det er ikke god omsorg for barna. Barn er ofte bedre til å tilpasse seg nye personer enn voksne. De kan etter kort tid like den nye kjæresten, betro seg og få god kontakt. Bitre foreldre kan gjøre mye ugagn ved å tro at barna trenger flere år på å akseptere mammas/pappas nye partner. Da er det ikke barnas problem, men den bitre voksne som ikke klarer å forsone seg med sitt eget samlivsbrudd, og at livet alltid går videre.
